Om Skirva Fjellkyrkje

Askevold- Landskap med kyr- 1870

Fjellkirken ble bygd på savnet av at «den gamle tida med seterliv i dalen» var over. Visjonen for kirken er poetisk skildra av Sigrid Graver i 1966. (Skirva fjellkyrkje- ein kyrkjevarde i fjellheimen. Side 12 )

«Rundt om i seterdalane der folket frå gamalt har slite og streva har nok mang ei bøn stige opp til den Allmektige om hjelp. Kanskje både i redsle, naud og takksemd har budeiene i stilla hatt si eige fjellkyrkje ved ein kvilestein eller lyngtuve. Mannen med kløvhesten kjende gleda ved det- og tagde.

Eller gjætleguten på sine tresko sprang i fortvilelse- for bjøllekua var ikkje å høyre, han hadde glømt seg bortved en fiskebekk.- men det er så lett å sende ei barnebøn opp til Gud, ein har tru med eit bevara barnesinn!

No er stilla bryte av den nye tida, treng ikkje måla dette ut- folket er og i dag på leiting utan sjølve å vita etter kva eller kven. Da er det godt om vi kunne fylgje med – bygge «ein himmelvarde»- eit fredens hus midt i straumen.«

Resultat av dugnad og felles innsats

Skirva Fjellkyrkje ble bygget i årene 1975-76 og vigslet den 25. juli 1976. Kirken er tegnet av arkitekt Roar L. Tollnes fra Sandefjord, og mesteparten av arbeidet ble utført på dugnad – et symbol på fellesinnsatsen som gjorde byggingen mulig, og som fortsatt er grunnlaget driften.

Eierskapet og driften ligger hos menighetene i Tinnbygdene, og dugnadsarbeid er fortsatt viktig. Utleie utgjør hovedinntektskilden, noe som gjør det mulig å opprettholde dette unike stedet.

Fra seterdrift til turisme

I gamletida var Lure-, Nystaul- og Skirvadalen utmarka til gårdsbruka i Austbygde. I uminnelige tider har desse seterdalane og fjellet som høyrer med, vore verdifulle for folket i bygda. Men det som høyrde gamletida til, med stølsdrift, kulokk og bjølleklang, var gjenge over i soga. No kom den nye tida med hyttebygging og turisme. Og så vakna ideen om å bygge et sportskapell. For som det står skrive i referatet fra det første møte i byggekomiteen: er det motordur og turistar som fyller dalføret. (Skirva fjellkyrkje- ein kyrkjevarde i fjellheimen 1976-2016)


Fiske i Skirva

Asborg og Jon Haukås gav tomta til fjellkirken. De hadde også opplevd seterlivet i dalen.

Ekenæs, Jan-Fisker og barn 1913

«Skirva var fiskeelva vår, det fyrste vi gjorde når vi kom til setra om våren var å finne makk og prøve fiskelykka. Det siste om hausten var tyriskonde og lystring. Og kva kunne væra meir enn naturlig enn at kyrkja i Dalen fekk fisken til kjenneteikn.» (Kyrkjebod 1983, Jon Haukaas)

Bildet viser et symbol med fisken, som er et tidlig kristent symbol kjent som «Ichtus» (gresk: ΙΧΘΥΣ). Symbolet representerer en akronymisk bekjennelse av tro som betyr:

  • Ι (Iesous): Jesus
  • Χ (Christos): Kristus
  • Θ (Theou): Guds
  • Υ (Huios): Sønn
  • Σ (Soter): Frelser

Dette kan oversettes til: «Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser».

Fisken har vært et viktig kristent symbol siden oldtiden, særlig brukt i tider med forfølgelse, da troende brukte det som et hemmelig tegn for å identifisere hverandre.

Malmklokka i kirketårnet er stemt i enstrøken G og har fisken som symbol

Kirkeklokka er støpt på Nauen klokkestøperi i Vestfold. Søsknene fra gården Haukås, som har seter på Mykleset, der kirken ligger, gav klokka i gave. » Her me lokka i li og lydde etter bjøllekyri, no kallar denne klokkeklang folket til kyrkjegang

Skroll til toppen